Nikolai Kapustin – Prelude, op 54 nr 13

Nikolai Kapustin – 24 Preludes In Jazz Style Op. 53 No.13
Nikolai Kapustin, piano

Her er et noe eksentrisk spor som passer i flere kategorier. Nikolai Kapustin er en nålevende pianist og komponist som regner seg selv som “klassisk” – men skriver utelukkende (så vidt jeg vet) i et jazz-idiom. Men selv om musikken hans høres improvisert ut er alle notene nedtegnet omhyggelig. Hans op 53 er 24 preludier i forskjellige jazz-stiler. Her finnes alt fra stride og swing til blues og mer modale ballader.

Nr 13 er en snasen liten sak i 5/4 takt, og det er komponisten som spiller selv her. Mer info om Kapustin kan du finne på denne siden

Debussy – des pas sur la neige (kortranskripsjon)

Debussy – Des pas sur la neige (arr: Clytus Gottwald)
Accentus, Laurence Equilbey

Dagens utvalg er et eksempel på transkripsjon i klassisk musikk, et veldig bredt og interessant felt. Veldig enkelt forklart er en transkripsjon en bearbeidelse av et materiale (en komposisjon) fra et medium (f.eks sang) til et annet (f.eks piano). Begrepet blir ofte blandet med andre lignende ord som orkestrering og arrangering. Det artige er hvordan disse ordene er ladet forskjellig, selv om de stort sett beskjeftiger seg med det samme. Transkripsjoner har et frynsete rykte hos noen som mener at originalmaterialet aldri bør røres av noen andre, stort sett alltid fremføres tidsriktig og på originalinstrumenter og etter komponistens ønsker og krav. Orkestrering er derimot noe bredere akseptert, selv om dette også er en transkripsjon i ordets rette betydning, men med en orkesterbesetning som sluttresultat.

Transkripsjoner har eksistert siden Bachs tid, men kom først virkelig på moten på 1800- tallet og utover pianoets gullalder på tidlig 1900-tallet. Noe av grunnen til dette kommer av at pianovirtuosene, som også var komponister, lagde transkripsjoner av klassikere for å vise fram sine egne ferdigheter – men også fordi pianoet var blitt et vanlig instrument i mange hjem, og pianotranskripsjoner var en måte å få store symfonier og kammermusikk inn i hjemmene. I en tid før platespillere var det ikke lett å bli kjent med orkestermusikk med mindre du bodde i en av de større byene og hadde god råd.

Sporet jeg har valgt i dag er en transkripsjon for kor. Originalen er et pianostykke, fra Debussys samling preludier (1. bind), med den billedlige tittelen “Des pas sur la neige” (Skritt i sneen). Korlitteraturen mangler dessverre betydelige bidrag fra de store franske på den tiden (Ravel og Debussy). Transkripsjoner er en måte å løse dette, så dagens gode kor kan få med musikk av de store mestrene. Clytus Gottwald har gjort flere gode transkripsjoner – det er ikke utenkelig at jeg viser fram flere av disse.

Gottwald har her brukt tekst fra et dikt av Rainer Maria Rilke, og tekstfragmenter av Mallarmé for å gi stykket en riktig atmosfære. Ellers er transkripsjonen tro mot originalen i oppbygning, harmoni og form. Man får likevel en annen dimensjon over verket ved å legge det til kor. Borte er noe av det ensomme, bleke og øde i pianoversjonen. I stedet er koret mer umiddelbart og personlig, man ser harmoniene i et nytt lys.  Det er poengløst å argumentere om det er en “forbedring” eller ikke. Det er ikke det som er poenget. Jeg syns uansett det er interessant å se et kjent stykke musikk i ny drakt, og få mulighet til å betrakte kunsten fra en annen vinkel.

Liszt – Bénédiction de Dieu dans la solitude

Liszt – Harmonies poétiques et réligieuses S173: III. Bénédiction de Dieu dans la solitude
Stephen Hough, piano

Her er en av Liszts mest affekterte melodier. I 1853 komponerte Liszt en samling på 10 klaverstykker kollektivt kalt Harmonies poétiques et réligieuses inspirert av Alphonse de Lamartines diktsamling av samme navn. I manuskriptet til Bénédiction de Dieu dans la solitude (Guds velsignelse i ensomheten) har Liszt også notert åpningslinjene til diktet:

‘D’où me vient, ô mon Dieu, cette paix qui m’inonde? /
D’où me vient cette foi dont mon cœur surabonde?’

som passer åpningsmelodien og setter stemningen for stykket.

Melodien er som nevnt en av de mest rørende han skrev, og akkompagnementet er tilsvarende oppfinnsomt. Kenneth Hamilton beskriver den bra (fritt oversatt): En oppsiktsvekkende original figurasjon som omkranser melodien i en parfymert glorie av mild pentatonsk musikalsk røkelse.

Herbie Hancock – Sunlight

Herbie Hancock – Sunlight

Funk er helgemusikk, det er det ingen tvil om! Sunlight kommer fra plata med samme navn fra 1978, og Herbie Hancock burde være et kjent navn for de fleste jazzinteresserte. En kameleon av en pianist som har jobbet med “alt og alle” i sin 50 år lange karriere så langt. Hancock var fordypt i eksperimentering med elektronikk og elektriske instrumenter på 70 tallet, og Sunlight faller inn i rekken av jazz-funk utgivelser i det tiåret. Vi finner også her innslag av disco som var på moten på den tiden. Kanskje et kommersielt trekk av Hancock, men det skal sies at han alltid har vist nysgjerrighet for nye musikalske elementer. Bare noen år senere ga han  ut en av de første singlene med scratching/turntablist og inspirerte en generasjon av hip-hop artister. Sunlight inneholder også Hancock på vokal, gjennom en vocoder. Ganske spennende å høre på i dag – et instrument som kom nesten 40 år før autotuningen som har vært så populær de siste årene – men skaper mye av den samme effekten.

Debussy – Apparition

Debussy – Apparition
Jean-Yves Thibaudet, piano; Renée Fleming, sang

Apparition er en av de tidligere sangene (1884) til Debussy, og en av de mest virtuose. Tonespråket er av en mer romantisk art enn impresjonismen som Debussy senere ble kjent for, og det tekstlige materialet er av Stéphane Mallarmé. Stykket åpner med et transparent og magisk stillestående resitativ, med pianoet som lett løfter stemmen med duse figurasjoner. Som stykkets tittel vitner om, får vi inntrykket av at noe nettopp har åpenbart seg. Musikken åpner seg snart opp og blomstrer med passasjer som dufter av wienervalser. Stykkets slutt trekker seg tilbake i en mer intim og svevende retning, og apparisjonen trekker seg tilbake i natten.

Jean-Yves Thibaudet og Renée Fleming gjør en glitrende framføring her, med Thibaudets klare og transparente spill, og Flemings lange og egale linjer og varme klang over hele registret.

First!

Erroll Garner – Don’t Be That Way

Jazzpianisten Erroll Garner har alltid vært en av mine favoritter. Det som gjør Garner så spesiell er hans unike stil og kreativitet. Selv om mange av elementene han er kjent for har blitt kopiert av mange etter hans tid, så er det ingen som høres ut akkurat som han. Spesielt hans kreativitet i improvisasjons-soloer og individuelle rytmefølelse i to hender er verdt å trekke fram når man beskriver Garner. I denne solopiano-innspillingen viser Garner alle sine styrker og kjennemerker, men først og fremst en uslåelig swing. Mitt favorittøyeblikk her er ca 1:56 ut når han begynner å leke med et to-note motiv.