Debussy – Des pas sur la neige (arr: Clytus Gottwald)
Accentus, Laurence Equilbey

Dagens utvalg er et eksempel på transkripsjon i klassisk musikk, et veldig bredt og interessant felt. Veldig enkelt forklart er en transkripsjon en bearbeidelse av et materiale (en komposisjon) fra et medium (f.eks sang) til et annet (f.eks piano). Begrepet blir ofte blandet med andre lignende ord som orkestrering og arrangering. Det artige er hvordan disse ordene er ladet forskjellig, selv om de stort sett beskjeftiger seg med det samme. Transkripsjoner har et frynsete rykte hos noen som mener at originalmaterialet aldri bør røres av noen andre, stort sett alltid fremføres tidsriktig og på originalinstrumenter og etter komponistens ønsker og krav. Orkestrering er derimot noe bredere akseptert, selv om dette også er en transkripsjon i ordets rette betydning, men med en orkesterbesetning som sluttresultat.

Transkripsjoner har eksistert siden Bachs tid, men kom først virkelig på moten på 1800- tallet og utover pianoets gullalder på tidlig 1900-tallet. Noe av grunnen til dette kommer av at pianovirtuosene, som også var komponister, lagde transkripsjoner av klassikere for å vise fram sine egne ferdigheter – men også fordi pianoet var blitt et vanlig instrument i mange hjem, og pianotranskripsjoner var en måte å få store symfonier og kammermusikk inn i hjemmene. I en tid før platespillere var det ikke lett å bli kjent med orkestermusikk med mindre du bodde i en av de større byene og hadde god råd.

Sporet jeg har valgt i dag er en transkripsjon for kor. Originalen er et pianostykke, fra Debussys samling preludier (1. bind), med den billedlige tittelen “Des pas sur la neige” (Skritt i sneen). Korlitteraturen mangler dessverre betydelige bidrag fra de store franske på den tiden (Ravel og Debussy). Transkripsjoner er en måte å løse dette, så dagens gode kor kan få med musikk av de store mestrene. Clytus Gottwald har gjort flere gode transkripsjoner – det er ikke utenkelig at jeg viser fram flere av disse.

Gottwald har her brukt tekst fra et dikt av Rainer Maria Rilke, og tekstfragmenter av Mallarmé for å gi stykket en riktig atmosfære. Ellers er transkripsjonen tro mot originalen i oppbygning, harmoni og form. Man får likevel en annen dimensjon over verket ved å legge det til kor. Borte er noe av det ensomme, bleke og øde i pianoversjonen. I stedet er koret mer umiddelbart og personlig, man ser harmoniene i et nytt lys.  Det er poengløst å argumentere om det er en “forbedring” eller ikke. Det er ikke det som er poenget. Jeg syns uansett det er interessant å se et kjent stykke musikk i ny drakt, og få mulighet til å betrakte kunsten fra en annen vinkel.